Rasens Opprinnelse

Vi har ingen eksakt kunnskap om terrierrasenes opprinnelse. De eldste indikasjonene fins i nedtegnelser den greske forfatteren Oppian som levde på 300 tallet. Han forteller om britiske stammer som brukte små hunder til å spore opp og forfølge vilt. Det er godt mulig at disse små hundene er forfedrene til våre dagers terriere.

De første sikre opplysningene om terriere stammer fra 1400 tallet, da abbedisse Juliana Berners (Book of St Alban 1485) nevner disse små hunder som ble brukt til jakt på ville dyr.

Bloome (Gentlemans Recreations 1686) beskrev terriere og deres arbeid på følgende måte:
"Terrieren er en svært liten hund som brukes til jakt på rev og grevling. Dens oppgave er å gå ned i hiet og stille viltet, dvs holde det på plass i en vinkel i hiet så det kan graves opp. Hundens los viser jegeren nøyaktig hvor reven befinner seg. Som regel bruker man flere terriere så man kan slippe inn en uthvilt hund for å avlaste den som vart slept først."

Den første utførlige beskrivelsen av terrierens egenskaper kommer fra Edward Sydenham (Cynographia Britannica 1800) "Terrieren er ofte kamplysten, gretten, og lett å terge, men den har høy intelligens og er alltid klar når det er tid for å arbeide. Den er ikke like sta som buldoggen men har et meget raskt angrep, med stor dyktighet og intelligens. Han bryr seg ikke om hva han selv må gjennomgå, det viktigste er hva han klarer å utrette. Hans bevegelse beskytter ham og bittet kan bety døden for motstanderen. Han styrter direkte inn i revehiet og tvinger reven ut eller sliter den i biter. Til og med den sta grevlingen tvinger den ut i dagslyset. Like stort som hans mot, likeutpreget er hans intelligens. Han kan jage rev i lag med foxhounds eller hare med beagler, finne spor for en greyhound, eller støte vilt med spanieler. Villkatt, mår, ilder, røyskatt og rotter er hans svorne fiender. Han jager oteren ut av steinhiet og jager den til elvebredden og vegrer seg heller ikke for å fortsette kampen i vannet."

Fargen på disse terrierne beskriver han som "vanligvis svart med rødbrune ben, rødbrun nese og flekker av samme farge over øynene, men også lyse brunrøde og hvite hunder forekommer" Han nevner også at finnes som både strihårete og glatthårete.

På begynnelsen av 1800 tallet vart revejakt med hest veldig populært i England, og ved denne jaktformen hadde terrierne sin faste plass. I perioden 1800-1815 vart det skrevet flere bøker om jakthunder i England og der nevnes også terrieren. Et oljemaleri med navnet "The foxterrier" fra denne tid, av kunstneren de Wilde viser en svart terrier med lyse tegninger, den har lang rygg og relativt store tunge ører som tyder på et innslag av små hunder av beagletype. Sånne innkryssninger finnes nevnt i litteraturen.

Dette korte historiske tilbakeblikket viser att forfedrene til våre hi terriere var hovedsaklig svarte og brune, man kan derfor dra slutningen at vår tids tyske jaktterrier har beholdt de opprinnelige fargene.

De historiske kildene beskriver terrieren som en allsidig hund både over og under jorden.

I Storbritannia vart avlen med jakthunder på 1800 tallet styrt mot en mer spesialisering av hunderasene, for eksempel pointer og setter som stående fuglehunder, retrievere til apportering og spaniel til å støte vilt.

Det gikk samme vei med terrier rasene og det vart avlet med kun hi egenskaper som mål. I denne avlsprosessen så begynte terrierne å miste sine allsidige jaktegenskaper.

De første hundeutstillingene i England vart holdt i 1859 og utviklet seg raskt til en populær hobby. En utpreget skjønnhetsavl av jakthundrasene tok raskt form. Foxterrieren vart en av de mest populære utstillings og selskapshunder og jakten kom mer og mer i bakgrunner og jaktegenskapene forsvant gradvis.

Jaktterriene skapes

Til Tyskland kom de første foxterrierne rundt 1880, og vart rask populær som utstilling og selskapshund her også. En liten gruppe jegere i sør og vest Tyskland begynte like før første verdenskrig jakt avling på foxterriere. Deres mål var å beholde og utvikle hiegenskapene samt beholde den lille kroppsformen og vedlikeholdsfrie pelsen.

En utbrytergruppe

Tre fremtredende menn i denne gruppen var overjaktmester Rudolf Frieß (også kjent som Wachtelhundesn skaper) Godseier Walter Zangenberg og fabrikkeier Carl-Erich Grünewald. Etter første verdenskrig dannet de en utbrytergruppe av foxterrierklubben. Deres mål var å avle frem en svartbrun terrier til hijakt. Til hjelp fikk de Dr Heck Hagenbeck, eieren av Hagenbecks Zoo, som forærte de et kull med fire svartbrune terrierhvalper som skulle være renrasede foxterriere. De bestemte seg for at disse skulle bli stamhundene til en ny rase som skulle kalles "Jaktterrier"

Zangenberg paret de fire svarte hundene med mørke foxterriere med gode jaktegenskaper som han valgte ut blant sine egne hunder. Zangenberg hadde en hundegård med over 100 hunder. Denne metoden viste seg å ikke fungere da man fikk mer og mer hvite tegninger på hundene, og det gikk heller ikke bra med innavl på de fire svarte hundene, avkommet etter disse søskenparringene hadde ikke de ønskede jakt egenskapene og hadde også en dårlig psyke.

Deutscher Jagdterrier club e.V.

Den kunnskapsrike hundemannen Dr Herbert Lackner, tannlege fra Königsberg, sluttet seg til gruppen. Han hadde med stort hell skapt en "jaktschnauser" der han hadde avlet frem både skarphet, losmål, lukteevne og jaktevne. Man satte nå opp mer formelle mål for rasen "Jaktterrier", den skulle være svart med rødbrune tegninger, være skarp, losende, like vann og ha stor jaktevne. Den skylle krysse frem kun fra terrierrasene. For å gjennomføre dette avlsarbeidet så startet de i 1924 "Deutscher Jagdterrier Club e.V." som i 1926 vart registrert som offisiell forening.

Et målbevisst avlsarbeide begynte.

Dr Lackner fikk oppgaven med å lede avlsarbeidet for å skape den nye rasen. Han begynte å undersøke hvilken hund som var far til de fire kullsøsknene fra Hagenbeck. Han kom frem til at faren måtte være en strihåret rødbrun terrier med svart sal som stod i hundegården ved siden av foxterrier tispa som var mor til hvalpene. Sannsynligvi var denne hannhunden en welshterrier eller kryssning mellom welsh og irsk terrier.
Oppmuntret av dette og av gammel kynologisk litteratur fra England der urterrieren vart beskrevet som svart med rødbrune tegn, så besluttet man seg for å søke etter nytt avslmaterial i England. De fikk kontakt med noen store gods eiere som drev med jaktavl på terriere av en type som vart kalt for "Old English Terrier". Dr. Lackner lykkedes med å få kjøpe en tispe med de eksteriøre egenskapene man var ute etter. Hun var svart med rødbrune tegninger, rektangulær og velvinklet med kort, stritt hår. De måtte betale 600mark for henne, noe som var en enrom pengesum på denne tiden- Tispen døptes "Forma Baltia" og viste seg å ha gode arveegenskaper både når det gjaldt eksteriør og jaktegenskaper.

Samtidig lykkes Grünewald med å få kjøpt en welshterrier fra en god jakt stamme. Hunden vart kalt "Färber vom Schützenrain" og hadde en meget stabil mentalitet og hadde også gode arveegenskaper. Enda en welshterrierhann, "Helfer Baltia" fra en god jaktstamme innførtes i avlen av Dr. Lackner. Desse tre avlsdyrene, "Forma, Färber og Helfer" kom til å bli de virkelige stamhundene i rasen, i en mye større utstrekning enn de tidligere brukte hundene. Når disse tre hundene vart innført i avlen så klarte man raskt med å stabilisere den mørke fargen, det gode eksteriøret og jaktegenskapene.

Tidling utvikling

Man begynte tidlig å stille hunder for å finne kandidater til rasen. Den første utstillingen vart holdt så tidlig som i 1927. det vart helt fra starten stilt krav til jaktegenskaper for at en hund skulle slippes inn i rasen. Det vart krevd skriftlig bevis på jaktprestasjoner. Mange hunder falt ut pga denne regelen og antallet hunder som vart tatt inn i stamboken de første årene var lavt. De første 28 hundene vart stambokført i 1931, deriblant var de fire kullsøsknene fra Hagenbeck. I 1932 vart det registrert 72 hunder, hovedsakelig hvalper etter de som vart tatt inn året før, men også noen nye, deriblant "Färber vom Schützenrain" som etter jaktpremiering vart registrert i stamboken. I 1933 vart det registrert 122 hunder, deriblant "Forma Baltia", etter dette vart det ikke tatt inn nye hunder og avlen fortsatte på avkom til registrerte hunder.

Disiplinert avl og formålstjenlige jaktprøver

Det vart tidlig innsett verdien av jaktprøver. Allerede i 1937 var det annleggsprøver (Anlagenprüfung, nå Zuchtprüfung) og bruksprøver (Gebrauchsprüfung) med stort sett samme regler, moment og poengsystem som i dag.

De jaktmessige avlskriteriene var allerede fra begynnelsen de samme som de fortsatt er i dag. En hihund for jakt på rev og grevling, en villsvinhund og kortdriver, vannapportør og mangfoldig ettersøkshund. Av de ønskede egenskapene var det skarpheten som var lettest å få til da den allerede fantes i terrieropphavet. Å avle fram los og en nøye sporsans var vanskeligere ettersom det bare var noen få unntak av de hundene man startet med som hadde dette. Men takket være disiplinert avl og en hard utvelgelse og anleggsprøvene så lykkes man relativt raskt å få med disse egenskapene uten å gå ned på skarpheten. Rasens popularitet økte raskt blant tyske jegere og i dag er den en av de aller vanligste jaktrasene i tyskland.

Kilder:   
Schindl, H. 1995.                  Deutscher Jagdterrier. Kynos Verlag. Mürlenbach.
Bierwirth, W. 1995.               Der Deutsche Jagdterrier. Neumann-Neudamm. Morschen-Heina.
Haus, B. & Schindl, H. 2001. 75 Jahre Deutscher Jagdterrier-Club e.V. Deutscher Jagdterrier-Club e.V,

Hentet fra den Svenske Tysk Jaktterrier klubben, www.tjtk.se

Rasebeskrivelse

Den Tyske Jaktterrieren er en dedikert jakthund. I motsetning til andre terrier raser som brukes til jakt, så avles den Tyske Jaktterrieren helt og holdent av jegere for jegere. Tysk Jakterrier er en losende hund, med stor skarphet i hi og som er glad i vann. Den har stor jaktlyst og er utholdende og arbeidsvillig såvel i hi som i skogen eller ved vannet og den er utmerket på ettersøk. Den lille svartbrune muskelbunten her en sterk psyke, er livlig, energisk, intelligent, lettlærd, viljesterk og arbeidskrevende. Til tross for den sterke viljen er den veldig mottagelig for dressur. Den er dessuten en utmerket familiehund.

Den Tyske Jaktterrieren er ingen hund for den som bare jakter innimellom og ellers har liten tid til å ta seg av hunden. Den behøver utløp for sin energi gjennom jakt og siden den har et så sterkt psyke krever rasen også en konsekvent og bestemt leder.
For den som har tid og de rette egenskapene til å virkelig arbeide med hunden så innfrir den Tyske Jaktterrieren de høye forventningene til en allroundhund.

Tysk Jaktterrier er en robust jakthund og dette skal vises.
Hannhunden skal ha kraftig kjønnspreg, tispen skal være feminin men ikke i betydningen av tynn eller svak. Tennene er viktige på denne rasen og bittet skal være korrekt. Skulderhøyden skal være mellom 33 og 40 cm, brystmålet skal være 10-12 cm større enn skulderhøyden.

Idealvekten er 9-10kg for en hannhund og 7,5-8,5kg for en tispe. Mentaliteten beskrives i rasestandarden som " Modig og tøff, arbeidsvillig og utholdende, vital og temperamentsfull, lojal, omgjengelig og lærevillig. Verken sky eller aggressiv."

Tysk Jaktterrier er en robust og frisk rase. Arvelige sjukdommer er meget sjeldne, den eneste som er av noen betydning er retinalløsning som bare rammer 2% av hundene.

Jakthunden
I hjemlandet Tyskland brukes den fremfor alt til hijakt på rev og villsvinjakt, men også ofte som apportør og ettersøkshund. I Tyskland er Jaktterrieren villsvinhund nr en fremfor alle andre raser.
Her brukes den hovedsakelig som kortdriver på klovvilt samt hijakt, men er også mye brukt som apportør og til småviltjakt og som ettersøkshund. I Sverige er den blitt veldig populær til villsvinjakt og brukes også på bjørnejakt.

Som kortdriver på klovvilt, rev og hare arbeider Jaktterrieren med et energisk søk og i drevet har den en fart omtrent som en beagle. Drevtidene varierer som regel mellom 5 og 30 minutter i noen tilfeller lengre.
Rasetypisk er det at hunden driver så lenge den har god kontakt med dyret, men bryter når dyret stikker ut eller ved større tap. Dette gjør at hunden som regel driver rådyr så lenge det bukter men gir seg når dyret tar ut.
På elg og villsvin arbeider Jaktterrieren både som kortdriver og med stålos, i de siste årene har det også blitt skutt noen bjørner i Sverige i los av Tysk Jaktterrier.

Ved hijakt brukes de fleste Jaktterrierene som sprengere og det gjør jobben med stor effektivitet. De rasetypiske egenskapene med stor skarphet og bevegelighet er akkurat det man ønsker av god sprenger. Visse hunder med litt mindre skarphet og passende arbeidsmåte fungerer også meget bra ved hijakt på grevling. Ved jakt på mindre rovdyr som mink og mår har Jaktterrieren sin oppgave med å finne og markere viltet.

Som ettersøkshund er Jaktterrieren effektiv, den har god luktesans og sporer bra, det livlige temperamentet og den høye arbeidsviljen gjør at en del kan ha en litt større fart i sporet en det som er ideelt men visse individer er utmerkede sporhunder.
Den har stor vilje for å finne viltet og gir ikke opp med det første.

Noen jegere bruker sine Jaktterriere som apportører. En del som spontanapportører i mindre andevann men enkelte førere gir sine hunder apporteringsdressur som gjør dem brukbare på for eksempel duer, kråker, rugde og kaniner.

Uansett så får man mye mer ut av sin Tyske Jaktterrier hvis man legger ned litt tid på dressur for å få en lydig og samarbeidsvillig jakthund.

 

www.tjtk.se